torsdag 2. februar 2017

Edda-dikt, Band I, Voluspå & Håvamål - Knut Ødegård, gjendiktning og kommentarer


Poesi, mytologi og middelalderliv
228 sider
Utgitt 2014 (denne utgaven)
Cappelen Damm
Norrønt/Nynorsk

Originalt nedskrevet på norrønt på Island på 1200-tallet.
Lest 31.januar 2017

Dette er en ganske ny utgave av "den eldre Edda" i fire bind, der Bind I inneholder de to mest kjente diktene, Voluspå og Håvamål. Bind II er med Gudedikt, Band III og IV er med heltedikt. 
Hardcover-versjonen er allerede komplett, mens paperback-serien, som jeg tar utgangspunkt i, mangler bind IV, som kommer mars 2017.

Dette første bindet inneholder bare to av diktene i i den eldre Edda, men de er nok de to mest kjente og regnes vel som de to mest betydningsfulle diktene i samlingen. Håvamål er også det lengste. De er forskjellige både med hensyn til innhold og form og vel også tidsepoke de ble forfattet eller skal vi heller si tilkom,, selv om begge ble nedskrevet omtrent på samme tida.

Voluspå

På norrønt "Vǫluspá". Knut Ødegård har oversatt dette til "Volvespådom". Ei volve er ei kvinne som kan spå og som også kan seide, fare med trolldom.

Høyr meg no                                              
høge,låge
alle ætter
Heimdalls søner.
Soger vil du,
Valfar, eg seier,
dei første eg minnest
frå fjerne tider

Slik lyder  altså første strofe i Voluspå. Den som handler at Odin får denne spåkvinna, volva, til først å fortelle om verdens skapelse, så om tilstanden i verden og til slutt om Ragnarok, verdens undergang og gudenes død. Valfar er et av mange navn på Odin.

De neste strofene forteller om hvordan Odin og hans brødre skapte verden av Ur-Jotnen Yme. Så samlet Æsene  seg på Idavollen, hvor de satte opp hus og hov, lagte gruer og smidde gull og lagte redskaper. De manglet ikke på gull og de spilte tavlespill.

I strofene 8-16 ble dvergene skapt av Ymes blod. Det nevnes opp en mengde navn på dvergene.
Så dro tre æser inn i menneskeheimen og ga liv til de første menneskene, Ask og Embla. Odin ga ande, Høne ga sjel og Lode ga blod og farge. (18)
Verdenstreet "Yggdrasil" (19 )står  midt i verden og over kilden Urdarbrunnen. Derfor kommer de tre vise møyene Urd, Verdsande og Skuld som lager lover og styrer livene og sjebnen til menneskene. (20)

Så kom første manndrapet (21) pga. gulltørst og grådighet. Æsene holdt ting og gikk til krig mot vanene, den andre gudeætta. Dette blei den første krigen i verden.
Heimdall hadde pantsatt det eine øret og Odin et øye i Mimesbrønnen for å få visdom. (28).

Strofene 28-29 er sentrale i verket. Her begynner selve spådommen. Volva ser alt, sier hun, hun vet også om Odins øye som ligger på bunnen i Mimesbrønnen, der Mime hver morgen drikker mjød av Valfars (= Odins) pant!.

Så forteller hun at hun ser Valkyriene rir mot gudene. Disse valkyriene var  jomfruvetter som plukket ut de tapre som skulle falle i strid og tok dem med til Åsgård.

Strofe 31 handler om Balders død, der han blei drept av mistelteinen som den blinde Hod, lokket av Loke, skaut i han.
Æsene hevn over den svikefulle Loke ble grusom. Han blir bundet til Kjeldelunden hvor en giftig slange er bundet over ham. Hans kone, Sigyn vokter ved ham og samler opp giftdråpene som drypper ned på ham, men en gang må hun gå og tømme bollen. Disse detaljene er ikke beskrevet  i selve Voluspå, men i andre steder i Edda, b.la. "Loketretta".

Det er Balders død som for alvor starter de handlingene som ender opp som Ragnarok.

38
Såg hu der vada
i strie straumar
meineidsmenn
og mordarar
og den som med makt stel
annans møy.
Der syg Nidhogg (en svart drage)
nådause kroppar,
varg slit i lik.
Veit de no nok, eller kva?

Hun fortsetter beskrivelsene og i strofe 43 nevner hun at hun ser Ragnarok, hærguders ramme.
Det er harde tider med mye horskap, der "bror skal slå bror og bli hans bane" , før verden styrter skal ingen mann skåne en annen (44).

Ulven er laus, Odin og Tor drar ut i striden for bekjempe fienden med Midtgardsormen og Fenrisulven, men blir drept,og siden hevnet. De fleste omkommer, Ragnarok kommer. (56).

Men, så stiger opp, for andre gang jord og hav, atter grønn, med håp (57)

62
Ho ser ein sal stå
ljosare enn sola,
taket av gull
på Gimle.
Der skal sviklause
slekter bu
og i all æve
ynde eiga.

Det ender med optimisme og tro på en ny og bedre verden. Men i den neste og siste strofa lurer det en fare, draken Nidhogg er ikke død, selv om den går i skjul..

Voluspå er en skapelsesberetning og en dommedagsprofeti i samme dikt. Det er fristende å trekke sammenligninger med kristendommen og trekke en konklusjon om at her er det en sterk påvirkning, både når det gjelder skapelse og dommedag og ikke minst etikk. Det som jo egentlig fører til verdens undergang er mye av de samme "syndene" som vi finner i kristendommen. Mange har derfor trukket den slutning at Voluspå må være yngre enn fra 800-900 tallet som en generelt har datert som starten på Eddadiktenes muntlige overleveringstradisjon.
Det kan ikke bli noe mer enn en spekulasjon og sammenhengen med kristendommen er mulig, men tynn og kan ikke bevises. Noe av det viktigste trekket ved kristendommen er at den er monoteistisk, dvs det er enerådende og allmektig Gud som styrer alt. Odin på sin side, mektig og klok som han er, har ikke kontroll verken på det som utløser Ragnarok eller begivenhetene etterpå. Han dras jo også selv med i dragsuget. Han er absolutt ikke "todopoderoso",
Dessuten kan den etikken som beskrives i diktet, for alt jeg vet også komme fra en pre-kristen periode.

Det er av noen eksperter hevdet at opphavsmannen til det muntlige  versjonen av diktet er ei kvinne og at det er blitt formidlet  gjennom en kvinnelig fortellertradisjon. Det er mulig at en mannlig fortellertradisjon hadde lagt meir vekt på heltedåd og tapperhet, her betones krigens meir grusomme og negative sider, men enn prestasjonene, så det er fullt mulig at hypotesen kan holde vann.
Dette er i alle fall meir sannsynlig enn for neste dikt, Håvamål.

Når det gjelder framstillingen så er versene satt i "fornyrdislag" en ganske tradisjonell verseform i Eddadiktene. 
Her finnes ikke enderim, men en strofe består av kortlinjer,vanligvis åtte, hver med to trykktunge stavelser, som er kopla sammen to og to til langlinjer ved bokstavrim. Alliterasjon.  Se verseksemplene ovenfor.
Bildebruken er også ganske enkelt i de fleste eddadikt. De bruker tidvis noe en kaller "heiti", det at en erstatter et substantiv med et mer poetisk  ord. Mer kompliserte metaforiske omskrivinger , som "kjenningar" i skaldedikta er ikke vanlige i Edda.

En kan lese diktet på flere måter. Den letteste er å lese det som en artig fortelling om noen av den førkristne verdens kjødelige og åndelige vesener, skapelse og undergang, noe som kan gi en liten innføring i datidens åndsliv og tenkning.
En kan videre kose seg med de poetiske vendingene i diktet, språket og hvordan det lekes med ord.
I den sammenheng, ta gjerne en titt på den norrøne originalteksten som du alltid finner på den venstre siden, men den norske oversettelsen er på den høyre.
Mer komplisert kan de bli å bruke diktet sammen med andre gudedikt  og tekster til å sette sammen et helthetlig mytologisk verdensbilde, en større forståelse av den norrøne gudeverdenen. Det kan være en liten utfordring fordi disse vesenene opptrer noen ganger med flere navn, som f.eks vi har sett med Odin ovenfor. I noen dikt er Loke, en sleip og svikefull blanding av Ås og Jotun andre steder en som hjelper Tor med å finne hammeren sin, det er litt variasjoner.
Det vrimler av jordiske, over- og under-jordiske vesener.  Det finnes ni heimer der disse vesenene bor, alt kommer ikke fram i dette diktet, men menneskene bor på i Midgard, æsene i Åsgard, jotnene i Jotunheim, vanene i Vanheim osv. Det finnes også dverger,vetter og alver, ja opp til 9 forskjellige "raser".
Jotnene er æsenes hovedfiender, jotnene er som regel noen svære kjemper, svære og mest hæslige å se til, men noen ganger har de seg med hverandre og det oppstår barn som er halvt ås og halvt jotun.
En ser at den godeste Tolkien har rappa fra denne verdenen for å gi liv og navn til sine vesener i bl.a.Ringenes Herre, men hobbiter, hobbitene finner du  ikke i den norrøne gudeverdenen!



Håvamål:

Håvamål er det lengste og nok også det mest kjent og mest siterte av Edda-diktene. Det er på 164 strofer av varierende lengde, de fleste på seks, men også på 10,12 og opptil 16 strofer.  Hovedversemålet er "ljodahått".
Dette versemålet består av to kortlinjer og ei fullinje. Kortlinjene har to trykktunge stavelser som bindes sammen til ei langlinje med bokstavrim. Fullinja har to eller tre trykktunge stavelser med stavrim innafor linja. Innenfor hver halvstrofe er de to første linjene bundet sammen med stavrim, og så rimer den tredje på seg sjøl , i motsetning til fornyrdislag  der to og to linjer er  bundet sammen (med bokstavstavrim) hele veien.


Håvamål oversettes av Knut Nygård med "Høg tale", DVs den høges tale. Den høge er Odin, så sluttresultatet blir "Odins tale".
Håvamål er ikke noe gudedikt som Voluspå, selv om det er selveste sjefsguden, Odin som taler.
I denne talen gir Odin råd om hvordan er skal forholde seg og passe på i forskjellige situasjoner.

Det første delen av verket, faktisk de først 77 av totalt 164 strofer  er viet gjestebud og omliggende temaer. Det er råd for både vert og gjest

Diktet begynner slik:

1
Går du inn
i ukjent hus,
sjå godt på golv,
for uvisst er det
om uven sit
og ventar ved veggen.

Å gå på gjestebud kunne være farlige greier og det er ikke så overraskende at Odin starter med denne faren.
Kanskje ikke så rart fordi Æsene hadde jo tradisjon for å slåss på gjestebud.

Vi kan jo ikke gå ta for oss alle disse versene og det er vanskelig å gi noen generell gjennomgang, så jeg drar fram noen strofer som er artige eller typiske  og gir et godt bilde av datidens kultur.

Stilt skal ein fara
med sjølskryt
og varsomt syne sin vilje,
klok og stillsleg
skal ein koma til gards,
vitug kan som er varsam
for betre venn
vitjar deg aldri
enn mykje mannevit.

Vett og varsomhet i stedet for sjølskryt er kanskje litt overraskende etter å ha lest f.eks Snorre.

11
Betre bør,
ber ingen på vegen
enn mykje mannevit.
Verre niste
på vegen har ingen
enn ovdrykk av øl.

12
Det er'kje så gildt
som godtfolk seier
å få i seg flust med øl.
For hugfestet minkar
di meir ein drikk
og vitet renn vekk.

Altså en litt annen tone, enn den vi får inntrykk av hos Snorri Sturlasson.

59
Førstemann
på føter lyt han
som manglar mannskap til verk.
Den misser mangt
som om morgonen søv,
den raske er halvvegs rik.

Jeg må si at jeg her savner den gamle omsettinga "I otta du rise..." , kanskje vel så fordi at ein medelev oversatte dette med "du skal stå opp klokka åtte ...." til alles latter. Slike ting fester seg til diktet.  Ellers må jeg innrømme at i det å etterleva denne strofa, kommer jeg til kort!

76
Fe døyr,
frendar døyr,
ein sjølv døyr óg,
men rosande ord
vil aldri døy
om den som gjer godt.

Dette er nok den mest kjente og mest siterte strofa i diktet, strofa som handler om det viktigste.


Så kommer Odin inn på kjærlighet og erotikk, og det mangler ikke på advarsler.

84
Karfolk må ikkje
kvinneord tru
sjølv når kona snakkar,
for hjarto vart skapte
på svivande hjul,
svik dei ber i brystet

94
Aldri skal du
annan mann lasta
for slikt som skjer mange.
Klok mann vert
av kåtskap ofte
omskapt til tufs og tåpe.

I motsetning til Voluspå, som vel kan være forfattet og formidlet av en kvinne eller kvinner, er dette skapt og videreformidlet i et mannsmiljø, noe strofe 84 og 94 er tydelige tegn på. Men det skinner også gjennom i andre deler.

Strofene 112-127 kalles Loddfavnemål. I denne delen begynner de fleste strofene
"Eg rår deg Loddfåvne,
lær mine råd.
Lærdomen gjer deg gagn,
mykje glede om du minnest:"

De er altså Odins gode råd til etikk, moral og god adferd til denne Loddfåvne, som vi ikke vet hvem er.

Den nestsiste delen heter "Runetal" og begynner ved strofe 138.
Odin forteller om hvordan han fikk visdom og kunnskap og runekunst. Til sist, på strofe 146 og utover kommer "Ljodatal", siste delen i diktet. Den er en oppramsing av 18, i denne versjonen kalt "trolledikt" til forskjellige situasjoner.

Håvamål slutter slik:
(164)
Nå er Håvamål kvede
i Høgs hall,
til sæle for menneskesøner,
til skade for jotunsøner,
Heil den som kvad,
heil den som kan,'lykke til den som lærde,
heile dei som høyrde.

Mange ganger kan en få "gapkjeft" av forbauselse eller flire av erkjennelse over hvor allmenngyldig mye av stoffet er, også for oss i dag.




***
Hvordan disse diktene har utviklet seg fra den første muntlige overleveringen til de skrevne versjoner vet man ikke. Det kan ha vært skrevet flere versjoner både samtidig og basert på tidligere, ukjente skrifter. Den mest komplette kilden er "Codex Regius" (Kongeboka)  fra ca 1270 og befinner seg nå i Reykjavik etter å ha vært bevart i København. Det finnes også andre, mer ukomplette skrifter, men det er "Codex Regius"  som Knut Ødegård hovedsakelig har støttet seg på i arbeidet med omsetning og presentasjon.

Nå en skal evaluere et slikt verk, kan en først begynne med oversettelsen og omdiktningen av verket. Hvordan virker det på leseren?  Har oversetteren klart å skape en opplevelse av verkets norske versjon som gir originalen en rettferdig presentasjon?  Svaret er jo vanskelig å gi når en ikke klarer å tyde så mye av originalteksten, men der jeg har klart det, virker den norske teksten troverdig, selv om det ved gjendiktningen er tatt visse friheter. På meg virker gjendiktninga som et solid arbeid og det har også fått "ære og åtgaum" fra eksperter.

Så gjelder det selve verket. Det er to sentrale verk i den norrøne litteraturen. To verk som både er stimulerende og underholdende lesning samtidig som det gir et innblikk i en svunnen tids åndsliv, mytologi og tankemåter. Noen ganger kan det være tvil om fortolkninger og bilder og metaforer som er skapt for 1000 år siden. Disse kan være vanskelige. Til hjelp har Ødegård skrevet  etterord og kommentarer med henvisning til strofenummer som hjelper den villfarne på rett vei.

Jeg vil anbefale alle som er interessert i litteratur å lese dette bindet, ikke minst som en avveksling fra dagens litterære tema, problemstillinger og utfordringer. Det trenger ikke å gå på bekostning av annet du burde ha lest, fordi om du tar hurtigversjonen og leser gjennom for å se hva det dreier seg om, er det gjort på et par timer. En dypere forståelse og innsikt vil ta mer tid...

På Goodreads ga jeg 5/5 stjerner.

Å trille seksere i "hytt og pine" er ulikt meg, men betydningen av dette verket historisk sett, men også verdien som et vindu til den norrøne verden, samt kvaliteten til denne norske versjonen gjør at det ikke er til å unngå.

Terningkast 6


















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar