Sjakken eller livet - Atle Grønn

Sakprosa (sjakk)
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
307 Sider

Jeg var litt i tvil hvilken kategori jeg skulle tildele boka. Den er ei bok om sjakkspillere, sier forfatteren, men den er også meir. Den er dør på gløtt inn i den organiserte sjakkens verden av en som har vært der og som fremdeles er der inne. En deltakende observatør, ville en sosialantropolog nikket anerkjennende til forfatterens metoder.
Forfatteren er virkelig en deltakende observatør i ekte sosialantropologisk ånd. Mye av stoffet er egenopplevd, enten selv eller som tilstedeværende observatør, eller blitt fortalt det i det rette miljøet, sjakkmiljøet, oftest kanskje miljøet i OSS - Oslo Schakselskap.

Er vi sjakkspillere  originaler, raringer?  Jeg sier "vi" fordi jeg regner meg som sjakkspiller da jeg nesten daglig sitter og søker etter de beste trekkene i varianten "fjernsjakk". Jeg er fremdeles medlem av Sandnes sjakklubb, der jeg var formann en gang i forrige århundre, men jeg spiller ikke.

Myten om sjakkspillere som særinger fikk jo sitt oppsving under Bobby Fischers "vekst og fall".
Den godeste Fischer, av mange, helst amerikanere, vurdert som verdens beste gjennom tidene, var til tider langt ute i gråsonen på hva som regnes for "normalt"

Atle Grønn viser gjennom en rekke små "bilder" og episoder at sjakkspillere er vanlige mennesker med veldig forskjellig bakgrunn og øvrige interesser. De er bare bundet sammen i et felles bånd: sjakkinteressen. Denne interessen kan være et supplement til livet ellers eller altoppslukende til de grader at det blir selve livet.

Grønn gir bl.a. en interessant beskrivelse av liv, levnet og veggene i Oslo Schackselskap  og går videre ut i verden både med selvopplevde fortellinger og historier som har vandret i sjakkmiljøet.
Leseren får gjennom boken også en gjennomgang av en del sentrale begrep i sjakken, både av selve reglene og andre sentrale begrep som f.eks "bakspiller" og "bukk" (tabbe).. Andre meir historiske fenomen, som vel er helt ukjent for unge spillere i dag "h.p." eller "hengeparti" blir gjennomgått.

Deler av boka er rett ut spennende med dramatiske begivenheter over brettet, tidstrøbbel, "bukker", bløffer og ureint trav. Ureint trav forekommer, dessverre noen ganger, som da Viktor Kortsjnoj tidligere VM finalist, da 73 år (i 2005) klarte å lure sin unge 14 årige motspiller, til å tro at han hadde passert tidskontrollen etter 40 trekk. Denne unge spilleren var dog allerede stormester. Det var GM Magnus Carlsen.

IM Atle Grønn (vi sjakkspillere liker å sette oppnådde tittelgrader foran/bak navnet) er professor i russisk og har således hatt tilgang til og interesse for russiske spillere og kilder som få av oss andre.
Han trekker i boka opp flere personer og episoder som jeg ikke hadde hørt om tidligere.

Det er ikke mulig i en kort anmeldelse å beskrive alle de sider av sjakken som Atle Grønn klarer å presse inn i ei ikke altfor tykk bok på 300 sider. Han er innom mange av de spørsmål ofte oppstår når en snakker om sjakk.
Er sjakk kunst, idrett, vitenskap eller rett og slett bare et brettspill?
(Det siste alternativet  håper jeg bare hevdes av ignoranter og utenforstående ;))

Han tar videre opp skoleretninger innen sjakken, gruppert som analytisk og praktisk sjakk.

Grønn har vært forsiktig med diagrammer. Der han bruker dem er det så illustrerende at det ikke er nødvendig for leseren å "tenke sjæl", bare nikke anerkjennende til det som blir beskrevet.

Mesteparten av det som kommer fram av sjakkteori og sånt i boka er jo velkjent for de fleste sjakkspillere, men jeg fikk med meg en ny aha-opplevelse. nemlig Magnus Carlsen sin nyoppdagede erkjennelse i bedømming av stillinger med løperpar mot springer+løper, der vinstsjansen til "løperparet" blir forsterket om hver spiller har en springer i tillegg!

Det er vanskelig å definere en målgruppe når en skal skrive om sjakk, men jeg syns Grønn gir noe til alle. Til den utenforstående, til novisen. klubbspilleren og sannsynligvis også til mesteren.
For noen er denne innføringen i sjakkens verden  "godt nok," for andre en portal til videre lesing for oss som aldri får for mye.

Grønn fører leseren gjennom sjakken på en til tider labyrintisk måte, men han klarer stort sett overgangene mellom de vekslende temaene på en naturlig måte.  Boken åpner med "de besatte" , altså "de besatte" ikke "de gale" og ender opp med Magnus Carlsen sine to VM-matcher. Det siste som en fin oppvarming til kommende VM-match i New York i november.

Jeg vil anbefale alle, uansett om du har "spillestyrke" eller ikke, å lese boka for å få en innblikk i sjakkens verden, for å avkrefte noen myter som sjakken og dens spillere, selv om noen nok kanskje kan få det til, gjennom bare å fokusere på de litt "sære" av episodene å beholde sin "mening" om sjakken.

Innholdet virker, som sagt litt labyrintisk, noe Grønn har tydeligvis  har forsøkt å gjøre noe med ved å lage første kapittel som en brukerveiledning.
"Sjakken og livet. En brukerveiledning"
I denne veiledningen refereres det til diverse kapittelnummer, men disse kapitlene er ikke nummerert, verken i innholdsfortegnelsen eller inne i boka!
Det er muligens ikke forfatterens, men heller utgiverens "bukk".

Tidvis er boka morsom, noen steder på gapskratt, men som hovedinntrykk er den "humremorsom".

Det er blitt ei god bok om sjakk, kjøpt den og les den eller legg den under julegrana! Eller begge deler.

Terningen "triltet" ikke, den gikk rett i femmeren.