fredag 19. august 2016

Svenske gummistøvler - Henning Mankell









Roman

Utgitt 2016

435 sider

Oversatt fra svensk ved Kari Bolstad (MNO)

Gyldendal Norsk Forlag



Opprinnelig utgitt på svensk i 2015 (Leopard förlag)
Tittel: Svenska gummistövlar



Lest 15.-17.august 2016


Høsten, det dreier seg om høsten, om å bli  gammel, om vennskap, om svik, lengsler, løgn, familie, noen å snakke med, å kunne samtale i det heile tatt, om å bli sett, men først og fremst om det å bli gammel.

Hovedpersonen. bokens jeg. er en pensjonert lege på noen-og-seksti som har flyttet til den stockholmske skjærgården hvor han har arvet et sted, som  består av ei lita øy, noen skjær. På øya et hus og ei campingvogn.
Her ute sitter naboene på hver sine småøyer og all transport av mennesker og annet foregår med båt. Stort sett med småbåter.

En natt brenner huset til legen. Han har jo forresten et navn, nemlig Fredrik Welin. Huset brenner ned til grunnen og det er bare så vidt kan kommer seg ut. Det eneste han sitter igjen med er to grønne
gummistøvler, begge laget for venstre fot!
Så er historien i gang. Det viser seg at brannen er påsatt på fire steder. Hvem har gjort det?
Han selv? En av de andre øybeboerne? Eller en fremmedkar?  Det bygges opp en sterk spenning i boka om dette temaet, godt hjulpet av forskjellige små episoder som får mistankene til å gå i forskjellige retninger. Dette er jo ingen krimroman. Det finnes ingen Kurt Wallander som kommer inn og løser gåten, som blir sett på som et mordbrannforsøk. Men det finnes en løsning.

Brannen, eller rettere serien av påsatte branner er bare et av flere temaer i romanen. Forholdene til to kvinner som mer og mer griper inn i hans tilværelse og utviklingen av disse er to andre. Disse to kvinnene er hans datter, Louise, som han kun ble klar over og kjent med da hun var godt voksen, og journalisten Lisa Molin, som egentlig tar kontakt for å skrive om brannen, eller heller om en person som har mista alt han  hadde.

 Livet i skjærgården går ellers sin vante gang. Fredrik er "på nikk" med de fleste og alle kjenner jo legen som selv om han er pensjonert, drar opp legeveska for å sjekke forskjellige slags ting når noen er syke og også når den uhelbredelige hypokonderen av en nabo feiler et eller annet.

Selv om innbyggerne her ute har sine krangler og feider, så er det også en solidaritet. Den kommer kanskje tydeligst fram når noe truende oppstår, som. f.eks disse brannene.  Alle fremmedfolk blir møtt med skepsis. Heller ikke Fredrik, som jo stammer herifra, føler seg helt akseptert.

Et sentralt spørsmål  romaner er "hvor godt kjenner jeg ham/henne?  Også påstanden "jeg kjenner deg ikke!"  blir framført en del ganger i hans nærmeste omgangskrets. Kommunikasjon og det å gi seg ut til andre mennesker, nære som fjerne, er nå flere sliter med. Selv har Fredrik også sine svakheter på dette området. I tillegg lyver han og han snoker. Det er han ikke aleine om, postmannen, en av naboene har et notorisk rykte på seg om at han har lest alt av post til og fra skjærgårdsfolket og distribuert sin viten om dette i lokalmiljøet.

Mye av boka handler altså om det å bli gammel, om sykdommer, reelle som mulige, om aldringsprosessens kjemiske innvirkninger på kroppen. Dette vet jo legen alt om. I tillegg om det sosiale, at folk dør rundt en, at en for det meste bare ser yngre mennesker hvor enn en går. dette blir det negative tanker og en smule depresjon av.     

Fredrik vil gjerne bygge opp et nytt hus på branntomten med forsikringspengene han har i vente, men dette vil drøye da politiet i mangel av noen bedre kandidat etterforsker ham som ildspåsetteren.

I tillegg er det nye grønne gummistøvlene som han har bestilt via den lokale kjøpmannen for små.
Det har tatt fryktelig lang tid før de kommer og så er de ikke brukenes.
Vi kan kanskje se på disse støvlene som først var mindre anvendelige ved at de begge var til venstre fot, deretter at de nye drøyde svært med å komme, for så å være for små, som symbol på alt oppsamlet problem og elende som var blitt ham til del.

Så kommer gummistøvlene. De er grønne. Politiet får en ny mistenkt. Forsikringspengene kommer,
huset bygges. Forholdene til datteren og til venninnen Lisa Molin er i bevegelse.
Støvlene er grønne.
Håp!

Det er høst i de siste setningene, men mørket skremmer ikke lenger.

Det er en del symbolikk i boka. Hadde jeg lest den en gang til, ville jeg nok kanskje ha funnet flere.
I tillegg til de grønne gummistøvlene kan jeg nevne at skjærgården med sine isolerte små øyer og skjær kan stå som symbol på mellommenneskelig isolasjon, problemer med kommunikasjon og mange på kunnskap om og kjennskap til hverandre.

En mysende skepsis til fremmedfolk fra disse småøybeboerne, det er ikke noe annet enn vår fremmedfrykt i symbolisert form.

Det å kunne leve sammen i en kjærlig harmoni med forskjellig kulturell og etnisk bakgrunn berører også forfatteren når han beskriver familien til datteren Louise. hun er gift med en nordafrikaner og lever i kjærlighet og harmoni med ham og deres lille barn og en handikappet slektning av mannen i Paris.

Språklig sett er jo Mankell på topp syns jeg. Han er morsom, ikke gapmorsom, men humremorsom gjennom både det glade og det triste. Boka er lettlest, men man faller kanskje for fristelsen å galoppere gjennom. Da har mann lett for å miste de små blomstene på marken.
Det har jeg kanskje gjort.

I mine bokinnlegg har jeg poengtert at bøkene bør islett av tema som jeg interesserer meg for eller ønsker å vite mer om. Det har ikke denne, hvis man da ikke kan se på hans beskrivelse av det å bli gammel og isolert og innse at en selv befinner seg omtrent på samme stadium i livet og at en kanskje kan få et par aha-opplevelser.
Men temaet "å bli gammel" er jo ikke noe "kjekt program".

Oversetteren ser ut til å ha gjort en grei jobb, men det er noen spor av "svenskismer" her og der. Tydeligst er "strømming. Joda, du finner kanskje ordet også oppført i bokmålslista, men det heter da "sild"!.

Det er trillet 6-ere hos en derværende avis. Det er muligens en takk for alt til en stor forfatter som døde i 2015. Jeg har kanskje ikke like lett for å bli panegyrisk, men gir en 5-er, en sterk femmer.
Ikke bare det, jeg skal også skaffe meg og lese forgjengeren "Italienske sko" (2006).




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar