Harens år - Arto Paasilinna

Roman

Utgitt 2004

159 sider

Oversatt fra finsk ved Nøste Kendzior

Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 1975

Tittel: Jäniksen vusi

Lest 26.mars-01.april 2016

En ode til den finske flatfylla eller til de finske skoger? Det er mye av begge deler. Flatfylla  blir best beskrevet når hovedpersonen våkner opp etter en rangel med ei vakker, men ukjent dame rundt seg. Dama har ring og han spør om hun er forlovet, hun svarer "ja". Han spør med hvem, hvorpå hun svarer: "Deg"!.

De finske skogene, spesielt de i Lappland ligger som en ramme rundt heile fortellingen,. De er som rene lunger som gir frihet og rein luft til forskjell fra den trykkende luften og det konforme, tvangstrøyelignende livet i Helsinki.

Historien begynner med at to nokså desillusjonerte, bedradde, middelaldrene pressemenn, en fotograf og journalisten Vatanen kjører på en hare på vei hjem fra et oppdrag. Vatanen går ut av bilen og finner en skadet  hareunge med et brukket bakbein. Vatanen spjelker beinet med en kvist og strimler av lommetørkleet sitt. Så tar Vatanen haren med seg inn i skogen og forsvinner fra sitt "gamle liv", fra jobben, fra et "kjerringhelvet" av ei kone, fra bylivet, fra Helsinki.

Etter å ha slått kona med knappest mulige margin i kampen om hans, eller vel rettere sagt parets bankinnskudd, begynner hans odyssé rundt omkring i Lapplands skoger og bygder sammen med haren. Vatanen  er ingen forbryter, men han liker sterke drikker og kvinner og går  ikke av veien for noe dersom noen truer haren eller forsøker å ta den fra ham. Han møter mange på sin vei som enten misliker haren eller som helst vil bemektige seg den, hver av sin årsak. Andres klåfingrethet og ønske som å stjele haren fører til mange episoder som Vatanen ikke har kontroll på selv. De fører også til mange sceneskifter som til slutt fører til at Vatanen forviller seg langt inn i Sovjetunionen på jakt etter en bjørn han vil hevne seg på. Den hadde trampet på haren.

Vatanen får felt bjørnen, men han og haren blir straks tatt hånd om av Sovjetunionens offentlige tjenestemenn. Det viser seg at Vatanen på sin ferd i Lapplands skoger har pådratt seg 22 lovbrudd. Ei liste over disse lovbruddene var sent til Leningrad med krav om utlevering. Russerne ler av det de kaller hans kriminelle rulleblad og sender både Vatanen og haren tilbake over grensen til Finland, med en invitasjon om å komme tilbake og ta noen glass når han slipper ut igjen

Vatanen og haren havner i finsk fengsel, men flykter på en noe spesiell måte.

Hele fortellingen holdes i en kjapp, naken og vittig stil. Det finnes få beskrivelser av natur og dyr og mennesker. Om Vatanen får vi ikke vite stort annet enn at han har slitt på hjemmefronten, kjeder seg på jobben osv., men vi vet ikke hvordan har ser ut eller hvor gammel han er, annet at han er middelaldrende og at han ikke går utenom en fest. Fornavnet husker jeg heller ikke å ha sett. 

Hva får vi så ut av denne korte romanen bortsett fra en til tider morsom fortelling?

Politikk? Vel, en av personene Vatanen møter mente å kunne bevise ved hjelp av analyser av hodeskalle og ordforråd at Finlands president Urho Kekkonen var blitt erstattet av en "stand-in" rundt 1968, da Kekkonen skal ha dødd eller blitt myrdet. Den nye Kekkonen hadde blant annet er aktivt ordforråd som var på 1200 flere ord enn det den opprinnelige hadde. Sprengstoff som ikke kunne publiseres, mente bevishaveren.
Et av tiltalepunktene mot Vatanen var at han hadde mishandlet sekretæren til det konservativ-liberale Samlingspartiet sin ungdomsorganisasjon på et restauranttoalett. Det kan knapt sier å være en politisk handling. Vatanens uttalelser om at det var greit å slippe unna de radikaliserte ungdommenes argumentasjon i Helsinki, dette var jo på tidlig 70-tall og et utsagn om at kommunister ikke kunne ha det godt, kan nok ikke tolkes som et politisk budskap.

Møtet med Sovjet var bra, selv om han blei holdt tilbake og forhørt i to måneder. Mellom forhørene kunne han bevege seg fritt i gatene. Alle sovjetiske myndighetspersoner stilte seg velvillig til ham. Men som sagt ikke noe politisk budskap å tolke ut av dette.

Derimot ser en element av satire over personer og institusjoner i maktapparatet og det tjenere. Prester, militære, politi, diplomater og deres fruer for å nevne noen, får gjennomgå.

Mest handler det om solidaritet mellom mann og hare, om omsorg og vennskap.

Det handler også om den følelsen en av og til kan få i situasjoner der problemene ligger uten på hverandre og der en sitter i en saktegående kø på motorveien og mest har lyst til å stanse bilen,
hoppe ut, låse den og bare gå av gårde.

De fleste gjør det ikke. Vatanen gjør det, men det ligger ikke et klart råd om at flere burde følge etter. Det er jo ikke bare så enkelt.

Selv om det er mange snurrige episoder, så er de hver for seg ikke urealistiske. Det er ikke noe hokus-pokus. Det er ingen samtaler mellom mennesker og dyr, alt er realistisk.

Bortsett fra slutten. Måten Vatanen og haren flyktet fra fengselet på, har noe som minner om "realismo mágico" over seg.

Dette var Paasilinnas debutroman. Han har siden gitt ut mange, tilsvarende tynne romaner og er også blitt beskyldt for med tiden å bare gjenta seg selv og bli kjedelig. Andre mener dette er stor litteratur.

Jeg ga boken 3/5 på Goodreads. Ei lettbeint bok som passer å lese innimellom tyngre saker og som i alle fall får deg til å stramme smilebåndet. Terningen lander på 4.