fredag 18. august 2017

Tørst - Jo Nesbø



Krim
Utgitt 2017
Aschehoug & Co.
527 sider

Lest: 14.-17. august 2017

Jo Nesbøs ferskeste bok om Harry Hole ble liggende over sommeren før jeg fikk lest den. Var det et tegn?  Et tegn på at boka ikke var like god og engasjerende som Nesbø sine beste?
Jeg tror jo ikke på slike tegn og det hadde nok sin mer praktiske forklaring, men factum est: "Tørst" er ikke helt på høyde med det beste han har skrevet.

Det skyldes ikke Harry Hole. Han er vel stort sett som før, men er blitt tørrlagt og klarer seg stort sett vel med det, trass noen nestenulykker, han er nå gift og ansvarlig stefar til Oleg, Rakels barn og han underviser ved politihøyskolen, da han får eller tar et engasjement som etterforsker i denne såkalte "vampyrist"-saken.  Han driver saken igjennom til en oppklaring både ved hjelp av gode kollegaers
assistanse og på tross av andre kollegaers handlinger og holdninger. Alt dette er vel som før.

Det er også metodene, noen etter boka, mens andre nok ikke er pensum på politihøyskolen!

Hovedhandlingen er jakten på en blodtørst seriemorder som bl.a. tar livet av sine ofre, alle kvinner, på diverse bestialske måter, bla. ved å bruke et jerngebiss med "sagtenner" til å bite strupen over på offeret og drikke dets blod.

Harry Hole får hjelp av diverse politifolk, to psykologer, en lege som er spesialist på blod og en tyrkisk bareier, samtidig som han også må svømme rundt i det øvrige politimiljøet som består av den del ubrukelige og fiendtlige personer, deriblant politisjefen.

Intrigene  er for så vidt klassiske og jeg finner ikke noe særlig nytt og originalt i fortellingen. Nesbø serverer leseren mange overraskelser og gjør visse triks for å lure oss. Flere ting klarte han å holde skjult for meg helt til slutten, men denne gangen klarte jeg å plukke ut skurken på et ganske tidlig stadium. Det kan skyldes at jeg har vært gjennom temaene før,
Det er vel kanskje ikke slik, men jeg satt igjen med en følelse av å ha lest mye av boka før, enten skrevet av Nesbø selv, eller av andre. Det har jeg nok ikke gjort, med det kom en følelse av "deja vu" over lesingen,

Jo, Jo Nesbø skriver fremdeles like engasjerende og spennende som før. Han leder deg med et drivende språk gjennom intriger, drap og blod, ikke minst blod, det spruter og drypper som i en Tarantinofilm,

Det er mange personer i romanen med mange forskjellige karaktertrekk, men et fellestrekk synes å være at de er søkende. Søkende etter kontakt, ømhet, sex eller hva det nå måtte være. Eller kanskje bare etter noe å drikke, De virker ensomme selv om de ikke er enslige, en litt rastløs gjeng av noen romanpersoner. Nå er de selvfølgelig ikke alle like, og gjør ikke de samme dumme tingene, men det synes å være et generelt trekk.

Noe med sjarmen med krimhelter som Harry Hole, Kurt Wallander, Bjørn Beltø, K2 og Gunvald Larsson er jo spenningen og  ikke minst nysgjerrigheten etter hvordan det går med heltene våre. Det
har Nesbø ivaretatt på en grei måte midt oppi jakten på morderen.

Det er en del psykologi, naturlig nok, med to psykologer på scenen og med et tema som vampyrisme.
Det blei jeg nok ikke særlig til ekspert på, men han tar også opp til  flere far-sønn forhold og prøver å forklare hvorfor det har gått som det har gått med dem. 

Men først og fremst er dette krim,
Jeg leste den rett etter Hans Olav Lahlums bok "De fem tegn". Det har vel vært uttalt noe spøkefullt  i forfatterkretser at en  burde vente med sin egen utgivelse hvis Nesbøs neste bok skulle komme ut samtidig. Denne gangen hadde ikke Lahlum noen grunn til frykte,  jeg likte hans bok bedre, Den fikk en femmer.

Jeg må til slutt skynde meg å si at dersom du er glad i Jo Nesbø og ikke minst Harry Hole, må du lese den, Den er absolutt lesverdig, om enn ikke hans aller beste.

Så:
Terningkast: 4.


søndag 13. august 2017

De fems tegn - Hans Olav Lahlum






Krim
Utgitt 2017
Cappelen Damm
384 sider

Lest: 11.-13. august 2017


En blodfersk krim-roman fra Hans Olav Lahlum. Lahlum overrasker  denne gangen med en ny vri.
Han har ikke skrevet en krimroman i klassisk stil der en mordoppklarer eller flere jobber med å etterforske et eller flere mord og ved logisk bearbeidelse av innsamlede data og spor til slutt fakker drapsmannen etter å ha finta leseren opp på tribunen en rekke ganger. Nei, i den nye romanen vet vi både hvem morderen er og hvem som skal dø og etter hvert også hvorfor.

Dette blir mer en thriller der vi følger drapsmannens oppsporing av sine ofre, planlegging og gjennomføring av drapene, samtidig med at han ligger i kappløp med en smart dansk kvinnelig etterforsker og også sin egen sviktende helse.

Lahlum henter også denne gang kilden og utspringet til nåtidens hendelser til 2. verdenskrig og til okkupasjonen av Norge. For at hovedpersonen skal være troverdig og ikke en over 90 år gammel gubbe, men heller en viljesterk 80-åring med fysisk styrke nok til å reise rundt i Europa og gjennomføre sine planer, selv om helsa som sagt er sterkt på nedtur, så har Lahlum lagt hendelsene i nåtid til 2004.

Uten å røpe for mye. kan jeg si at romanen er en hevnjakt på gruppe personer som påførte hovedpersonen en uopprettelig skade ved tortur under krigen i et forhørsrom i Trondheim. Lahlum bruker kjente teknikker der han veksler mellom scener fra krigen der hovedpersonen er "han" eller "fangen" og nåtid ,der denne blir "jeg", og også en tredje vinkling, fra  etterforskerens, "hun", sitt blikkpunkt, og så presenteres disse med et driv og en utvikling som gjør dette til en spennende thriller.
Hvordan vil dette ende?

Det sier jeg ikke! Dog jeg må vel innrømme at jeg ganske tidlig kunne ane det meste av utviklingen, men ikke alt.

Temaet er ikke originalt, Lahlum selv nevner ei bok som har vært til inspirasjon, jeg mener selv jeg har lest flere "bekjennelsesromaner" både i krimsjangeren og i en mer psykologisk  sjanger, f.eks "El túnel" av Ernesto Sabato), men her har Lahlum introdusert en "jeger" som jager jegeren, en rødhåret dansk politietterforsker, med en sjakkspillers gode hukommelse og analytiske evner, som er den første til å se visse viktige sammenhenger.

Denne etterforskeren, er forresten sjakkspiller, en sjakkspiller som nettopp er blitt utelatt fra danskenes damelandslag, pga av at de ville satse på yngre og mer aktive spillere. Hun sliter litt med privatlivet, får det ikke helt til med venner og familie og treffer heller ikke noe særlig i forsøkene på å få varig kontakt med menn.
Jeg valgte å kalle "jeg" personen, drapsmannen for bokens hovedperson. Det er jo naturlig å se på en "jeg"- person som det, dessuten er det hans liv og hevntokt som er det sentrale dramaet i boka, men jeg så etter hvert også at hun der dansken også begynte å utvikle seg til en slags "protagonist", selv om hun vel var "antagonist".  Eller var det egentlig omvendt? .
I alle fall har Lahlum antydet at  hun kan dukke opp i en (eller flere?) framtidig(e) roman(er).

Han har  i alle fall brukt en god del plass på denne etterforskeren og jeg syns å ane at han har lagt noe av seg selv i henne, ikke en kopi, nei bevares, men noe.  Lahlum sier selv at hun skal være delvis modellert , men ikke en kopi av en dansk kvinnelig sjakkspiller som forfatteren kjenner.

"En mørk psykologisk  thriller" står det på omslaget, med sentrale temaer som synd, straff, hevn og tilgivelse. Det er temaer som lett kan ende opp i moralske banaliteter, men jeg syns Lahlum kommer godt ut av det og gir leseren  troverdige forklaring på hvorfor ting skjer som det skjer. Noen ganger ville nok kanskje leseren agert på en annen måte, men vi er alle forskjellige, med ulike erfaringer og opplevelser.

Med ettertanke, denne romanen handler vel først og fremst om "ensomhet", mange av de viktige personer i boka er ensomme, om ikke nødvendigvis enslige. "Ensomhet" er et tema som går igjen i mange beskrivelser, Denne romanens art har også, gitt forfatteren høve til å gi mer av sine personer enn i hans "vanlige" krimromanene, og det har han lykkes brukbart med,  selv om han er mer gjerrig på det området enn flere andre. Det er for øvrig ikke noe kvalitetstegn i seg selv, bare snakk om stil.

I det heile, denne romanen var en vellykket ny vri fra Lahlum sin side. Han holder igjen og slipper opp akkurat slik at det blir interessant hele tiden og leseren drives framover i fortellingen av nysgjerrighet  og spenning.

Denne gangen går terningen rett i 5-eren!














torsdag 10. august 2017

Wienerbrorskapet - Ingar Johnsrud





Krim
Utgitt 2016
Aschehoug
440 sider

Et hurtiggående krim med mye fart, smell og "krutrøyk", lik, kropps-deler og -væsker, gørr og blod!
Drapene og elendighetene foregår  i forbindelse med en tilbaketrukken kristen sekt og etterforskningen avdekker også tråder til et førkrigs Wien og til et tyskokkupert Norge, samt til et krigsherjet Afghanistan av nyere dato.
I heile tatt heller vanlige forbindelseslinjer i moderne norsk krim.  Ikke særlig originalt, men tross alt en spennende oppbygning, som får leseren til å haste seg videre.
En stund. 
Etter hvert ble til litt vel mye smell og skudd og mord og en kan falle for fristelsen å lese seg hastig og overfladisk bakover mot slutten for å se hva det ender opp i. 
Joda, noe skjer, men gjennom alle mordene, smellene, røyken og alt det der synes jeg det heile ender opp med en fis. Slutten står ikke i stil med forventningene leseren har etter begynnelsen.
Nå skal det sies at jeg hare hørt dette skal være første  bind i en trilogi, og at forfatteren derfor muligens har spart noe til de neste to bindene, men isolert sett syns jeg ikke leseren får det det kan forventer.

Ett annet atterhald er at undertegnede  var på grensen til å sovne noen steder og at han derved ikke er sikker på å ha fått med seg alle vesentlige detaljer i handlingen.
Stilen er kjapp, setningene stort sett korte og det er også kapitlene, noe som driver selv den mest lesetrøtte videre i handlingen.

Noen ganger glimter forfatteren til med gode bilder og fine og til dels morsomme kommentarer, men så ødelegger han det med en del plumpheter og banaliteter. Spesielt der han til stadighet skriver om rumper, pupper og kjønnsorganer som tvinger seg fram under tettsittende klær. Det blir for mye og for dumt. gjentakende og klisjéaktig.

Han befinner seg til tider på et akseptabelt litterært nivå, men faller altså i fristelse å senke dette nedover gjennom generell journalistikk og til et litterært lavmål, som minner om "Kriminaljournalen" (1952-93).

Ellers syns jeg at forfatteren kommer med gjentar seg selv litt for ofte der han kunne sluppet dette ved en liten omskriving. Det trekker ned.

Personbeskrivelsene er korte og ofte  klisjéaktige , om de ikke er fraværende, Det finnes en rekke personer i handlingen, men leseren får ikke mye ut av disse . De virker mer som figurer  enn som mennesker. Hovedpersonen er selvfølgelig skilt, har barn, en ny kjæreste som han ikke vet hva han skal gjøre med, bortsett fra å knulle og kanskje også et begynnende ett-eller-anet med en ny kollega.

Bokomslaget er krydret med seksere som litteraturjournalister  har trillet, jeg mistenker dem for å ha vært på samme kneipa ett eller annet sted østpå i Oslo, for en sekser, det lukter av kameraderi og smøring. I alle fall det det skudd over mål.

Men for all del, boka er ikke dårlig, den er middels og kan passe som underholdning på bussen eller som tidtrøyte på venteværelset til tannlegen.

Den er bare ikke på langt nær det mesterverket som enkelte anmeldere har påstått.

En treer  -3- fra meg.






tirsdag 25. april 2017

El monarca de las sombras  - Javier Cercas

Skyggenes konge






Roman
Utgitt 2017
283 sider
Literatura Random House (Spania)
Spansk

Mulig norsk tittel: "Skyggenes konge"
Siden denne boka er blodfersk, kom ut i Spania februar 2017, er den ikke oversatt til norsk enda, men jeg regner med den kommer på norsk, da i alle fall de siste bøkene av Javier Cercas er oversatt til norsk.

Hva er det med denne boka som i den korte tiden siden utgivelsen i Spania har fått både toppkarakterer og bunn-notereringer?  Topplitteratur eller klar for søppeldunken?
Att "leseren" er et mangehodet uhyre kan være en ting en kan dra ut av dette, at den treffer forskjellig og at den må ha visse kvaliteter som åpenbarer seg for noen, men ikke for alle, og så er det kanskje temaet: Den Spanske Borgerkrigen (1936-39), (¡otra vez! (igjen")).
Javier Cercas har berørt temaet før, ikke minst i "Soldados de Salamina"  som på norsk kan fås under den kanskje meir malende tittelen  "Stridmenn fra Salamis" og som med en viss kunstnerisk frihet er blitt filmet av David Trueba, med hans kone Ariadna Gil som hovedperson.

Ytre sett er dette en fortelling om Javier Cercas egen familie, dvs helst om hans familie på morssiden  og mer spesifikt om hans mors onkel Manuel Mena, som ble drept i strid 19 år gammel og ble familiens helt.  Boka handler om historien om Grandonkel Manuel, eller riktigere historien om historien om Manuel Mena,
fordi den handler mer om Javier Cercas egen "research" og gransking av historiske facts rundt denne saken, enn selve saken selv. 
Støttet  og igangsatt av sin venn, David Trueba, ja nettopp han der filmmannen, som er noe desillusjonert etter å ha blitt dumpet av sin kone til fordel for en "estrella de Hollywood" - en Hollywoodstjerne, (som jeg seinere har funnet ut var dansken Viggo Mortensen, for de filminteresserte), prøver han å finne ut "sannheten" om Manolo Mena, hvorfor kan kastet seg ut i krigen på Francos side, og etter å ha blitt såret flere ganger,ble drept i det voldsomme slaget ved Ebro. Det er tydeligvis ikke  så lett å få eldre folk til å snakke om den krigen, men han får dem på glid etter hvert.

Ibahernando, den lille landsbyen, som i dag teller ca 500  "sjele", er stedet hvor Cercas familie kommer fra og som også Manolo Mena vokste opp. Som ellers i Extremadura, en rolig og fattigslig landsby, der det fantes to slags folk: fattige med jord og fattige uten jord. Menas familie tilhørte den første gruppen, men det kan ikke alene være forklaringen på hvorfor den ene gruppen sluttet seg til Franco og den andre flyktet til Badajoz for å slutte seg til "de røde" etter at Francos statskupp hadde startet.
Ibarhernando hadde vært positiv til republikken da den blei erklært i 1931, men stemningen snudde og i 1936, tok Franco-sympen over hele byen. Det var ikke bare Manolo som støttet kuppet, men nesten heile familien.
Nå presiserer Javier at hans Grandonkel var "Falangist" og ikke "Frankist" flere ganger, kanskje for å mildne litt på ettermælet, men også for å vise til at det var en vesentlig forskjell på begrepene, i alle fall i tradisjonell betydning. "El Falange", gjengen med de blå skjorten var i tillegg å være anti-kommunistisk, anti-demokratisk, anti-liberalistisk også anti-kapitalistisk!  Frankismen, byttet ut anti-kapitalistisk med kapitalistisk, men behold de andre "anti-ene".

Manuel Mena, tiltrukket av Falangens opprinnelige idéer og dessuten  en sterk tilhenger av "ro og orden" og "system" , styrtet i krigen, ble drept og således lokal "helt". 

Et sentralt tema i boka er hvordan en skal se på krigen, et tema som uten tvil har sin aktualitet også i våre dager.
Forfatteren trekker fram to velkjente spanske malere og to av deres berømte verk:

Diego Velásques
"Le rendición de Breda"
(Overgivelsen av Breda)


Francisco de Goya 
"El 3 de mayo de 1808 en Madrid"

Det skulle være klart hvilke sider av krigen disse begge representerer.  Den første et bilde på krigens edle sider, på et slags sportsmanship hvor seieren og nederlaget markeres med høviskhet. En glorifisering av krigen og ikke minst en spansk seier!

Goyas bilde er det motsatte, motivet der Napoleons soldater meier ned spanske motstandsfolk, i et reint slakteri, er noe helt annet enn glorifisering av krigen. 

Det er ingen tvil om hva Cercas syn på saken er.

Han skriver også:
"Saken er den at de heller ikke forsto hvorfor de i stedet for å alliere seg mot de rike og med de fattige som var nesten like fattige som dem selv , allierte deg seg i stedet med de rike og mot de som var enda fattigere enn dem selv. Og de "føkket det til""

Manolos død var meningsløs, ikke minst fordi han ga sitt liv for en urettferdig sak, nemlig overgriperen Franco, men også fordi han kastet seg ut i krigen naiv og blåøyd og med et glorifisert syn på selve krigen.  Etter noen runder på slagmarken, endret han nok syn på hva krig var, men da var det for seint.

Mye av boka er en beskrivelse av forfatterens reiser til steder hvor grandonkelen var og kjempet  under borgerkrigen og samtaler med personer som kjente til relevante handlinger og personer som kjente til noen som kjente... osv. 
Han finner til slutt fram til en del dokumenter og til og med det rommer Manolo døde etter å ha fått seg en Republikanerkule i hofta oppe i det som kalles "Terra Alta" i Katalonia.

Den er også en beskrivelse av en del troppeforflytninger og trefninger som ikke gir noen umiddelbar mening for en utenlandsk leser og det kan lett virke som fyllstoff, men har nok en funksjon å gi en til fasett til et helt bilde om krigen.  Marsj og venting hører også med.

Cercas sammenligner også Manolo Mena med Akilles, helten fra Troya, som kjempet hardt, men ble drept pga av en sårbart hæl, og udødeliggjort som en legendehelt.  Dette iht Illiaden.

I Odysséen, som skal ha vært skrevet av samme mann, Homer, finner Odyssevs denne helten Akilles, som en konge i dødsriket. Akilles klager til Odyssevs og sier han heller ville være tjener av en tjener blant de levende, eller en monark i skyggenes kongedømme.
"Skyggenes Konge" er direkte oversatt tittelen på den spanske originalen, og også hovedtemaet i boka.
Finnes det en edel død, en heltemodig død, en riktig død? 
Javier Cercas, ikke nødvendigvis forfatteren, men fortelleren og jeg-personen Javier Cercas hevder at Manolo døde tre ganger:

1) fordi han tapte alt i krigen, også livet
2) fordi han tapte det for en sak som ikke var hans; fordi krigen ikke forsvarte hans egne interesser, men interessene til andre.
3) fordi han hadde tapt alt for en dårlig sak. Hadde han tapt det for en god sak, kun hans død ha hatt en mening.

Hva slags bok er dette. Underveis i lesingen dukker dette spørsmålet opp. Er det er historisk verk eller noe annet, en roman?
Vel. Javier Cercas er IKKE en historiker, han er forfatter og journalist. Selv om han dokumenter noe av stoffet med faksimiler noen steder, så er det ikke nok til å kalle det et historisk verk. Disse faksimilene er for øvrig utydelige og for meg umulige å lese, om det skyldes trykkingen eller en bevisst handling for å skjule dokumentasjonssvindel  vet jeg ikke, selv om jeg har så pass tillitt til forfatteren at jeg tror det første.
Vi befinner oss nok i en gråsoner mellom en historisk reell og en fiktiv verden et sted. De få stikkprøver jeg har gjort på "empirien" viser at den holder stikk, men hva som er virkelig og hva som er oppdikta, om noe, kan ikke leseren vite, men den er klassifisert som roman..

Roman, er den, men den gir, føler jeg en god beskrivelse av en tå som fremdeles er øm i Spania.
Den er også en pekefinger til dagens vrøvl om "hellig krig": krig er ikke hellig, den er skitten, den er et helvete!

Jo, jeg kan skjønne at noen har kastet enere eller toere etter boken, den har sine svakheter. Blir kanskje noe repeterende og enkel, noen ganger med lange setninger som minne om Jon Fosse og noen ganger en følelse av at forfatteren drøyer ut boken for å nå respektable 283 sider.

Men så tenker jeg, må alt dette være med for å få leseren satt inn i riktig modus; for at leseren skal kunne fornemme det som forfatteren mener og skjønne problemstillingene og temaene i boka.
Jo, det må vel kanskje det!

Fra enkelte hold i Spania har det vært hevdet at Cercas "hvitvasker fascismen", men det å gi en forklaring på hvorfor noen sluttet seg til "El Falange" og også viser til forskjellene mellom denne og Francos ideologi, før den siste overtok hele showet, er ikke å drive med hvitvasking. Mer oppklaring og informasjon rundt dette må bare være av det gode. Jeg ble i alle fall ikke noe fascinert av disse bevegelsene etter å ha lest boka!

Så, dukker det også opp for leseren flere gullkorn, setninger både til smilebåndet og til ettertanken og ikke minst fraser som en kan nikke "bejaende" til og mumle: "akkurat", "nettopp dét ja", "nemlig".

De som har lest mine bokblogginnlegg vet at jeg gir litt ekstra til bøker som trigger meg til å lese og vite mer om emnene i bøkene. Det gjør denne, så absolutt.

Terningkast 5.













torsdag 2. februar 2017

Edda-dikt, Band I, Voluspå & Håvamål - Knut Ødegård, gjendiktning og kommentarer


Poesi, mytologi og middelalderliv
228 sider
Utgitt 2014 (denne utgaven)
Cappelen Damm
Norrønt/Nynorsk

Originalt nedskrevet på norrønt på Island på 1200-tallet.
Lest 31.januar 2017

Dette er en ganske ny utgave av "den eldre Edda" i fire bind, der Bind I inneholder de to mest kjente diktene, Voluspå og Håvamål. Bind II er med Gudedikt, Band III og IV er med heltedikt. 
Hardcover-versjonen er allerede komplett, mens paperback-serien, som jeg tar utgangspunkt i, mangler bind IV, som kommer mars 2017.

Dette første bindet inneholder bare to av diktene i i den eldre Edda, men de er nok de to mest kjente og regnes vel som de to mest betydningsfulle diktene i samlingen. Håvamål er også det lengste. De er forskjellige både med hensyn til innhold og form og vel også tidsepoke de ble forfattet eller skal vi heller si tilkom,, selv om begge ble nedskrevet omtrent på samme tida.

Voluspå

På norrønt "Vǫluspá". Knut Ødegård har oversatt dette til "Volvespådom". Ei volve er ei kvinne som kan spå og som også kan seide, fare med trolldom.

Høyr meg no                                              
høge,låge
alle ætter
Heimdalls søner.
Soger vil du,
Valfar, eg seier,
dei første eg minnest
frå fjerne tider

Slik lyder  altså første strofe i Voluspå. Den som handler at Odin får denne spåkvinna, volva, til først å fortelle om verdens skapelse, så om tilstanden i verden og til slutt om Ragnarok, verdens undergang og gudenes død. Valfar er et av mange navn på Odin.

De neste strofene forteller om hvordan Odin og hans brødre skapte verden av Ur-Jotnen Yme. Så samlet Æsene  seg på Idavollen, hvor de satte opp hus og hov, lagte gruer og smidde gull og lagte redskaper. De manglet ikke på gull og de spilte tavlespill.

I strofene 8-16 ble dvergene skapt av Ymes blod. Det nevnes opp en mengde navn på dvergene.
Så dro tre æser inn i menneskeheimen og ga liv til de første menneskene, Ask og Embla. Odin ga ande, Høne ga sjel og Lode ga blod og farge. (18)
Verdenstreet "Yggdrasil" (19 )står  midt i verden og over kilden Urdarbrunnen. Derfor kommer de tre vise møyene Urd, Verdsande og Skuld som lager lover og styrer livene og sjebnen til menneskene. (20)

Så kom første manndrapet (21) pga. gulltørst og grådighet. Æsene holdt ting og gikk til krig mot vanene, den andre gudeætta. Dette blei den første krigen i verden.
Heimdall hadde pantsatt det eine øret og Odin et øye i Mimesbrønnen for å få visdom. (28).

Strofene 28-29 er sentrale i verket. Her begynner selve spådommen. Volva ser alt, sier hun, hun vet også om Odins øye som ligger på bunnen i Mimesbrønnen, der Mime hver morgen drikker mjød av Valfars (= Odins) pant!.

Så forteller hun at hun ser Valkyriene rir mot gudene. Disse valkyriene var  jomfruvetter som plukket ut de tapre som skulle falle i strid og tok dem med til Åsgård.

Strofe 31 handler om Balders død, der han blei drept av mistelteinen som den blinde Hod, lokket av Loke, skaut i han.
Æsene hevn over den svikefulle Loke ble grusom. Han blir bundet til Kjeldelunden hvor en giftig slange er bundet over ham. Hans kone, Sigyn vokter ved ham og samler opp giftdråpene som drypper ned på ham, men en gang må hun gå og tømme bollen. Disse detaljene er ikke beskrevet  i selve Voluspå, men i andre steder i Edda, b.la. "Loketretta".

Det er Balders død som for alvor starter de handlingene som ender opp som Ragnarok.

38
Såg hu der vada
i strie straumar
meineidsmenn
og mordarar
og den som med makt stel
annans møy.
Der syg Nidhogg (en svart drage)
nådause kroppar,
varg slit i lik.
Veit de no nok, eller kva?

Hun fortsetter beskrivelsene og i strofe 43 nevner hun at hun ser Ragnarok, hærguders ramme.
Det er harde tider med mye horskap, der "bror skal slå bror og bli hans bane" , før verden styrter skal ingen mann skåne en annen (44).

Ulven er laus, Odin og Tor drar ut i striden for bekjempe fienden med Midtgardsormen og Fenrisulven, men blir drept,og siden hevnet. De fleste omkommer, Ragnarok kommer. (56).

Men, så stiger opp, for andre gang jord og hav, atter grønn, med håp (57)

62
Ho ser ein sal stå
ljosare enn sola,
taket av gull
på Gimle.
Der skal sviklause
slekter bu
og i all æve
ynde eiga.

Det ender med optimisme og tro på en ny og bedre verden. Men i den neste og siste strofa lurer det en fare, draken Nidhogg er ikke død, selv om den går i skjul..

Voluspå er en skapelsesberetning og en dommedagsprofeti i samme dikt. Det er fristende å trekke sammenligninger med kristendommen og trekke en konklusjon om at her er det en sterk påvirkning, både når det gjelder skapelse og dommedag og ikke minst etikk. Det som jo egentlig fører til verdens undergang er mye av de samme "syndene" som vi finner i kristendommen. Mange har derfor trukket den slutning at Voluspå må være yngre enn fra 800-900 tallet som en generelt har datert som starten på Eddadiktenes muntlige overleveringstradisjon.
Det kan ikke bli noe mer enn en spekulasjon og sammenhengen med kristendommen er mulig, men tynn og kan ikke bevises. Noe av det viktigste trekket ved kristendommen er at den er monoteistisk, dvs det er enerådende og allmektig Gud som styrer alt. Odin på sin side, mektig og klok som han er, har ikke kontroll verken på det som utløser Ragnarok eller begivenhetene etterpå. Han dras jo også selv med i dragsuget. Han er absolutt ikke "todopoderoso",
Dessuten kan den etikken som beskrives i diktet, for alt jeg vet også komme fra en pre-kristen periode.

Det er av noen eksperter hevdet at opphavsmannen til det muntlige  versjonen av diktet er ei kvinne og at det er blitt formidlet  gjennom en kvinnelig fortellertradisjon. Det er mulig at en mannlig fortellertradisjon hadde lagt meir vekt på heltedåd og tapperhet, her betones krigens meir grusomme og negative sider, men enn prestasjonene, så det er fullt mulig at hypotesen kan holde vann.
Dette er i alle fall meir sannsynlig enn for neste dikt, Håvamål.

Når det gjelder framstillingen så er versene satt i "fornyrdislag" en ganske tradisjonell verseform i Eddadiktene. 
Her finnes ikke enderim, men en strofe består av kortlinjer,vanligvis åtte, hver med to trykktunge stavelser, som er kopla sammen to og to til langlinjer ved bokstavrim. Alliterasjon.  Se verseksemplene ovenfor.
Bildebruken er også ganske enkelt i de fleste eddadikt. De bruker tidvis noe en kaller "heiti", det at en erstatter et substantiv med et mer poetisk  ord. Mer kompliserte metaforiske omskrivinger , som "kjenningar" i skaldedikta er ikke vanlige i Edda.

En kan lese diktet på flere måter. Den letteste er å lese det som en artig fortelling om noen av den førkristne verdens kjødelige og åndelige vesener, skapelse og undergang, noe som kan gi en liten innføring i datidens åndsliv og tenkning.
En kan videre kose seg med de poetiske vendingene i diktet, språket og hvordan det lekes med ord.
I den sammenheng, ta gjerne en titt på den norrøne originalteksten som du alltid finner på den venstre siden, men den norske oversettelsen er på den høyre.
Mer komplisert kan de bli å bruke diktet sammen med andre gudedikt  og tekster til å sette sammen et helthetlig mytologisk verdensbilde, en større forståelse av den norrøne gudeverdenen. Det kan være en liten utfordring fordi disse vesenene opptrer noen ganger med flere navn, som f.eks vi har sett med Odin ovenfor. I noen dikt er Loke, en sleip og svikefull blanding av Ås og Jotun andre steder en som hjelper Tor med å finne hammeren sin, det er litt variasjoner.
Det vrimler av jordiske, over- og under-jordiske vesener.  Det finnes ni heimer der disse vesenene bor, alt kommer ikke fram i dette diktet, men menneskene bor på i Midgard, æsene i Åsgard, jotnene i Jotunheim, vanene i Vanheim osv. Det finnes også dverger,vetter og alver, ja opp til 9 forskjellige "raser".
Jotnene er æsenes hovedfiender, jotnene er som regel noen svære kjemper, svære og mest hæslige å se til, men noen ganger har de seg med hverandre og det oppstår barn som er halvt ås og halvt jotun.
En ser at den godeste Tolkien har rappa fra denne verdenen for å gi liv og navn til sine vesener i bl.a.Ringenes Herre, men hobbiter, hobbitene finner du  ikke i den norrøne gudeverdenen!



Håvamål:

Håvamål er det lengste og nok også det mest kjent og mest siterte av Edda-diktene. Det er på 164 strofer av varierende lengde, de fleste på seks, men også på 10,12 og opptil 16 strofer.  Hovedversemålet er "ljodahått".
Dette versemålet består av to kortlinjer og ei fullinje. Kortlinjene har to trykktunge stavelser som bindes sammen til ei langlinje med bokstavrim. Fullinja har to eller tre trykktunge stavelser med stavrim innafor linja. Innenfor hver halvstrofe er de to første linjene bundet sammen med stavrim, og så rimer den tredje på seg sjøl , i motsetning til fornyrdislag  der to og to linjer er  bundet sammen (med bokstavstavrim) hele veien.


Håvamål oversettes av Knut Nygård med "Høg tale", DVs den høges tale. Den høge er Odin, så sluttresultatet blir "Odins tale".
Håvamål er ikke noe gudedikt som Voluspå, selv om det er selveste sjefsguden, Odin som taler.
I denne talen gir Odin råd om hvordan er skal forholde seg og passe på i forskjellige situasjoner.

Det første delen av verket, faktisk de først 77 av totalt 164 strofer  er viet gjestebud og omliggende temaer. Det er råd for både vert og gjest

Diktet begynner slik:

1
Går du inn
i ukjent hus,
sjå godt på golv,
for uvisst er det
om uven sit
og ventar ved veggen.

Å gå på gjestebud kunne være farlige greier og det er ikke så overraskende at Odin starter med denne faren.
Kanskje ikke så rart fordi Æsene hadde jo tradisjon for å slåss på gjestebud.

Vi kan jo ikke gå ta for oss alle disse versene og det er vanskelig å gi noen generell gjennomgang, så jeg drar fram noen strofer som er artige eller typiske  og gir et godt bilde av datidens kultur.

Stilt skal ein fara
med sjølskryt
og varsomt syne sin vilje,
klok og stillsleg
skal ein koma til gards,
vitug kan som er varsam
for betre venn
vitjar deg aldri
enn mykje mannevit.

Vett og varsomhet i stedet for sjølskryt er kanskje litt overraskende etter å ha lest f.eks Snorre.

11
Betre bør,
ber ingen på vegen
enn mykje mannevit.
Verre niste
på vegen har ingen
enn ovdrykk av øl.

12
Det er'kje så gildt
som godtfolk seier
å få i seg flust med øl.
For hugfestet minkar
di meir ein drikk
og vitet renn vekk.

Altså en litt annen tone, enn den vi får inntrykk av hos Snorri Sturlasson.

59
Førstemann
på føter lyt han
som manglar mannskap til verk.
Den misser mangt
som om morgonen søv,
den raske er halvvegs rik.

Jeg må si at jeg her savner den gamle omsettinga "I otta du rise..." , kanskje vel så fordi at ein medelev oversatte dette med "du skal stå opp klokka åtte ...." til alles latter. Slike ting fester seg til diktet.  Ellers må jeg innrømme at i det å etterleva denne strofa, kommer jeg til kort!

76
Fe døyr,
frendar døyr,
ein sjølv døyr óg,
men rosande ord
vil aldri døy
om den som gjer godt.

Dette er nok den mest kjente og mest siterte strofa i diktet, strofa som handler om det viktigste.


Så kommer Odin inn på kjærlighet og erotikk, og det mangler ikke på advarsler.

84
Karfolk må ikkje
kvinneord tru
sjølv når kona snakkar,
for hjarto vart skapte
på svivande hjul,
svik dei ber i brystet

94
Aldri skal du
annan mann lasta
for slikt som skjer mange.
Klok mann vert
av kåtskap ofte
omskapt til tufs og tåpe.

I motsetning til Voluspå, som vel kan være forfattet og formidlet av en kvinne eller kvinner, er dette skapt og videreformidlet i et mannsmiljø, noe strofe 84 og 94 er tydelige tegn på. Men det skinner også gjennom i andre deler.

Strofene 112-127 kalles Loddfavnemål. I denne delen begynner de fleste strofene
"Eg rår deg Loddfåvne,
lær mine råd.
Lærdomen gjer deg gagn,
mykje glede om du minnest:"

De er altså Odins gode råd til etikk, moral og god adferd til denne Loddfåvne, som vi ikke vet hvem er.

Den nestsiste delen heter "Runetal" og begynner ved strofe 138.
Odin forteller om hvordan han fikk visdom og kunnskap og runekunst. Til sist, på strofe 146 og utover kommer "Ljodatal", siste delen i diktet. Den er en oppramsing av 18, i denne versjonen kalt "trolledikt" til forskjellige situasjoner.

Håvamål slutter slik:
(164)
Nå er Håvamål kvede
i Høgs hall,
til sæle for menneskesøner,
til skade for jotunsøner,
Heil den som kvad,
heil den som kan,'lykke til den som lærde,
heile dei som høyrde.

Mange ganger kan en få "gapkjeft" av forbauselse eller flire av erkjennelse over hvor allmenngyldig mye av stoffet er, også for oss i dag.




***
Hvordan disse diktene har utviklet seg fra den første muntlige overleveringen til de skrevne versjoner vet man ikke. Det kan ha vært skrevet flere versjoner både samtidig og basert på tidligere, ukjente skrifter. Den mest komplette kilden er "Codex Regius" (Kongeboka)  fra ca 1270 og befinner seg nå i Reykjavik etter å ha vært bevart i København. Det finnes også andre, mer ukomplette skrifter, men det er "Codex Regius"  som Knut Ødegård hovedsakelig har støttet seg på i arbeidet med omsetning og presentasjon.

Nå en skal evaluere et slikt verk, kan en først begynne med oversettelsen og omdiktningen av verket. Hvordan virker det på leseren?  Har oversetteren klart å skape en opplevelse av verkets norske versjon som gir originalen en rettferdig presentasjon?  Svaret er jo vanskelig å gi når en ikke klarer å tyde så mye av originalteksten, men der jeg har klart det, virker den norske teksten troverdig, selv om det ved gjendiktningen er tatt visse friheter. På meg virker gjendiktninga som et solid arbeid og det har også fått "ære og åtgaum" fra eksperter.

Så gjelder det selve verket. Det er to sentrale verk i den norrøne litteraturen. To verk som både er stimulerende og underholdende lesning samtidig som det gir et innblikk i en svunnen tids åndsliv, mytologi og tankemåter. Noen ganger kan det være tvil om fortolkninger og bilder og metaforer som er skapt for 1000 år siden. Disse kan være vanskelige. Til hjelp har Ødegård skrevet  etterord og kommentarer med henvisning til strofenummer som hjelper den villfarne på rett vei.

Jeg vil anbefale alle som er interessert i litteratur å lese dette bindet, ikke minst som en avveksling fra dagens litterære tema, problemstillinger og utfordringer. Det trenger ikke å gå på bekostning av annet du burde ha lest, fordi om du tar hurtigversjonen og leser gjennom for å se hva det dreier seg om, er det gjort på et par timer. En dypere forståelse og innsikt vil ta mer tid...

På Goodreads ga jeg 5/5 stjerner.

Å trille seksere i "hytt og pine" er ulikt meg, men betydningen av dette verket historisk sett, men også verdien som et vindu til den norrøne verden, samt kvaliteten til denne norske versjonen gjør at det ikke er til å unngå.

Terningkast 6


















onsdag 25. januar 2017

El Laberinto de los Espíritus - Carlos Ruíz Zafón


Roman Utgitt 2016
925 sider
Planeta (Spania)
Spansk
4 og nok siste bok i serien "El Cementerio de los Libros Olvidados"
På norsk "De glemte bøkers kirkegård".

Enda ikke utgitt på norsk men tittelen kan oversettes til
"Åndenes labyrint"  
(Det kan også oversettes til "Sinnenes labyrint" og det kan også passe inn som tittel på norsk, men vi får se hva forlaget velger).

Lest 24.januar 2017 (spansk utgave)

Like før jul kom den spanske utgaven av etterlengtede fjerde romanen i serien "De glemte bøkers kirkegård"  som de norske utgiverne har valgt å kalle den. Jeg ville nok ha foretrukket "gravlund" eller i dette tilfelle helst "gravplass" siden det her er snakk om bøker og ikke mennesker og slik som jeg ser det ikke er tale om noen kirkelig, men en kulturell eller litterær handling som dreier seg om å ta vare på bøker og hindre dem fra ødeleggelse og glemsel.

Etterlengtet ja, siden de tre første bindene i serien kom i 2001 (2004), 2008 (2008) og 2011 (2012).
(Norske utgivelser i parantes), men mest fordi denne boka skulle nøste opp trådene fra de tre første bindene, som også godt kan leses som frittstående enheter, og lime dem sammen til en helhet .
De måtte jo bli ha en svær oppgave og det blei ei overdådig bok, en tykk murstein på nesten tusen sider med ikke altfor stor skrift, så det var tydeligvis  mye som skulle fortelles.

Det som gjør disse fire romanene til en "syklus" er at de trass i mange historier og hendelsesforløp hver for seg har det til felles at de også handler om litteratur og det å skrive og ikke minst om denne "kirkegården" for glemte bøker. Inngangen ligger i en bygning sentralt i Barcelona og den inneholder en enorm mengde bøker organisert i et system med både ganger, broer og tunneler. Disse bøkene er reddet fra undergangen av en liten gruppe mennesker bl.a. ved å sikre seg disse fra nedlagte bokhandlere og andre samlinger som skal avvikles. Dette er ikke noe offentlig bibliotek men et sted bare et fåtall kjenner og har adgang til. Denne adgangsretten følger gjerne fra far til sønn eller datter eller ved at en blir spesielt invitert.



En kan godt se denne syklusen som en skal familiekrønike for bokhandlerfamilien Sempere fordi denne familiens medlemmer og også venner står sentralt i alle romanene, selv om de ikke alltid kan kalles hovedpersoner.

Denne fjerde romanen skulle altså være toppsteinen i byggverket, den som på en må skulle låse dette sammen til et heile. Litt mer konkret hadde forfatteren tenkte  å samle alle historiene og det det måtte være av løse tråder og de forrige romanene og samle og lime dem til en fullstendig historie om personene og ikke minst familien Sempere. 

Det er mange handlinger, forhold og ikke minst forbrytelser som ligger igjen langs veien for leseren etter å ha lest disse, og det ligger igjen tilsvarende mange ubesvarte spørsmål.

Det har han lykkes med!

Hvordan løser forfatteren dette? Jo, han introduserer et "lim", Alicia Gris,en ung dame med sår på både kropp og sjel eller Mussolinis bombing av Barcelona i 1938 som førte til over tusen døde og det dobbelte med sårede.  Vel, Alicia overlevde altså og havnet seinere i en obskur politiavdeling der hun som en slags  kvinnelig,iberisk James Bond, med rett til å drepe, bidrar til å nøste opp og avdekke diverse hendelser fra disse tre romanene, fra tiden før 1920 og fram til midt på 60-tallet, ja boka fortsetter om enn i noe mer raskt tempo helt fram til våre dager.  Hun drikker riktignok ikke "shaken ,not stirred", men et glass hvitvin når hun får sjansen.

Boka har mange fasetter og mange hendelser som går parallelt noe som krever litt av leseren å holde styr på. Tilsvarende med persongalleriet og hvordan disse står i forhold til hverandre etter hvert. Disse relasjonene endres også etter hvert som fortellingene skrider fram. Både enkelte familiære, personlige forhold og enkeltes forhold til etikk  kommer noen ganger som en overraskelse.

Det er både skurker og helter og noen midt i mellom, folk som har noe å skjule, men med tanke på tidsepoken i denne fjerde boken, mesteparten av handlingen foregår rundt 1959-60, i et strengt Franco-diktatur kan ikke lovens bokstav alltid betraktes som "hellig".
Det er også kjærlighet, svik og drama, mørke og mystikk.

Boken kan leses som en "thriller" en spenningsroman, en kan godt si at denne nesten-tusensiders-romanen  har i seg en thrillerroman, en veldig intens og spennende spenningsroman, men du mister mye av verdien i boken og må skumme mange sider hvis du bare søker den delen og kun vil vite "hvordan det går". Det røper jeg forresten ikke i denne anmeldelsen.

Men bokens sterkeste sider mener jeg er beskrivelsene av et Barcelona under Franco-regimets totalitære diktatur, hvordan menneskene tenker og handler, hvilken frykt og redsler som tilkom de fleste, usikkerhet,fengsling og tortur. Dårlige forhold ikke minst for de som ikke hadde vært "på lag". Noen hadde riktignok klart å skifte side før borgerkrigen var over og framsto ofte som fascistenes verste håndlangere. Men vi møter også mange personer i boka  som spiller sitt eget spill, enten de vil gjøre karriere eller de snart skal gå av med pensjon. Noen utnytter sine stillinger og gjør livet for mange andre mer brutalt enn det som selv diktaturets ledere la opp til. Når vi følger handlingene, ser vi at forfatteren har unngått å lage "typer", men klarer å beskrive dem som mennesker, selv om enkelte er virkelig onde.

Det er også en beskrivelse av Barcelona på steder og gater som er godt kjent av oss Barcelonaelskere og som kan få leseren til å drømme om å ta første fly ned, sette seg på den blå trikken opp til dalstasjonen til fjellbanen til Tibidabo og ta en øll på en av restaurantene med ypperlig utsikt for så å returnere til sentrum igjen, vandre rundt i gatene og smauene i Raval, Barrio Gótico*  og ned til "Els 4Gats" for enda en runde, for eksempel.

Flere av boligene i bøkene kan du finne igjen om du tar deg turen til Barcelona. Du vil også lett se fjellet Montjuich* med det beryktede kastellet, som ble brukt som fengsel og internering og ikke minst tortur under Franco. Dette stedet har en sentral rolle i bøkene.   Men inngangen til de glemte bøkenes kirkegård, den finner du nok aldri, selv om du skulle banke på tusen dører.

Beskrivelsene føles levende og virkelige, men jeg stusset litt over at det er mye tåke og regn i Barcelona i handlingene. Var det ikke noe pent vært på den tiden? Vel, poenget for forfatteren er vel å beskrive hvilke dystre baktepper og omgivelser det var mens hendelsene foregikk. Det gir en ekstra dyster stemning med tåke, med regn og med politi og guardia civil rundt omkring i gatene og med litt mer diskret plasserte personer i frakker med oppbrettede krager som fulgte etter en. Du visste aldri om du ble overvåket, mest sannsynlig ble du det.  Tåken og regnet kan nok leses som symbol både på regimet, tilstandene til folk flest og som en god kulisse for enkelte handlinger.
Men for all del, det kan regne i Barcelona  i virkeligheten også!

Vi er flere som er forhekset av Barcelona, derfor passer det med et sitat fra boka "Barcelona es bruja. Se le mete en la piel y nunca deja ir". - Barcelona er forheksende, den setter seg i huden og vil aldri slippe taket."  

Boka, vi kan godt si bøkene, er jo også en høysang til litteraturen, det dras fram en del sentrale verk og forfattere og en del trivia, f.eks at Cervantes og Shakespeare, kanskje de to største litterære personene i sin tid døde på samme dag 23.april 1616. Denne dagen feires, som bokens sier, også som Sant Jordís dag i Barcelona. En dag som er blomstenes,bøkenes og forelskelsens dag.

Jeg er fristet til å ta med to sitater til:
"No hay libros modestos sino ignorancias soberbias"
"Det fins ikke beskjedne bøker, bare hovmodig uvitenhet"

Så denne, som ble uttalt av en i politiet (husker ikke hvem) ment som en slags unnskyldning:
"La verdad es un acuerdo que permite que los inocentes no tengan que convivir con la realidad"

"Sannheten er en avtale som tillater at de uskyldige ikke må leve sammen med virkeligheten".



Langt ute i digresjonene, jo visst, men fristende å vise til samsvar med dagsaktuelle uttalelser som "alternative fakta" fra Trump-administrasjonen.

Det er ikke så mye å skrive om fortellerteknikk og sånt. Han går jo inn i hodene og tankene på flere personer, perspektiv, og han veksler mellom fortelling og dialog, der han lar dialogen spille hovedrollen når det gjelder å avdekke tidligere hendelser.  Det meste foregår i fortid, men i noen avsnitt med felles "scene" går han over i nåtid. Selv om jeg har identifisert disse avsnittene til en viss hendelse er jeg ikke sikker på hensikten bortsett kanskje fra å gjøre den sekvensen litt meir intens.
Men han benytter seg ikke av det knepet i resten av boka,

Beskrivelsen er som nevnt fra og det finnes både vittigheter og språklige blomster som en lett går glipp av om en leser for raskt, og spesielt hvis det ikke er morsmålet.

Finnes det da ikke noe å utsette på verket? Jo, boka blei jo lang, og spesielt da jeg leste den på spansk måtte jeg opp og puste noen ganger. Det tar på både hode og øyne og konsentrasjon, det er jo en balansegang mellom det å få med seg mest mulig og ikke bruke flere uker på den. Det er jo fristende ut fra et promoteringsformål å si at den godt kunne vært kuttet ned 200 sider til ca 700, selv det er digert, men så spørres det nok om hva kan en kutte ned uten at det går ut over  innholdet og leseopplevelsen.

Jeg ga boken 5/5 på Goodreads  uten å blunke, men når jeg skal kaste terning så er jeg litt mer i tvil.
En sekser er jo "verdenslitteratur" og jeg tror ikke jeg har gitt noen til nå i min blogg. Men med noe atterhald og en liten minus så blir det en SEKSER, likevel.

Så får jeg håpe at den norske oversettelsen kommer om ikke så lenge og at både denne og andre bøker finner sin plass i "El Cementerio de los Libros Olvidados" når tiden er inne.

Jeg vil absolutt anbefale deg å ta en tur ned til den lokale boksjappa, om det finnes noen igjen, og sikre deg boka når den kommer i hyllene der.!


* Jeg har valgt å bruke den kastiljanske (spanske) versjonen på de offisielle stedene i Barcelona. Noe fordi det var slik jeg lærte dem kjenne da jeg ruslet rundt i byen i dager og uker på 70-tallet, men mest fordi det er mer tidsriktig i forhold til den epoken boken beskriver.
Under Franco var katalansk noe man snakket dempet på metroen, men det var slett ikke språket for offentlige navn på steder og gater. 

Forfatteren, hvis fulle havn er Carlos Ruíz Zafón, heter i kortversjonen "Carlos Ruíz" og ikke "Carlos Zafón" fordi "Ruíz" er hans fars etternavn og "Zafón" er hans mors, dette i henhold til spansk navnetradisjon. Han er født (1964) og oppvokst i Barcelona, men på tross av sitt glødende litterære engasjement for byen, skriver han på kastiljansk.
Før han tok fatt på romansyklusen om "de glemte bøkene" skrev han en del bøker for ungdom, bla. en trilogi kalt "Tåketrilogien", altså tåke og mystikk der også.

Terningkast: 6












 












fredag 4. november 2016

Eivind Riise Hauge - Sjakkspillere (Tre noveller)


Noveller
Utgitt 2016
Vigemostad Bjørke
153 Sider

Lest 02.November 2016

Denne tynne boka består av tre noveller:
Victor Tukmakovs siste vinter (revidert)  68 sider
Halle Gaut                                                 41 sider
Zsuzsa                                                       44 sider

I tillegg en avsluttende "Kuriosa" del, som er bygget opp rundt et parti mellom Victor Tukmakov og Aleksandr Beljavskij (9) Kandidatfinale , Moskva 1981, der Tukmakov skal ha foretatt et vakkert springeroffer.

I løpet av denne høsten har norske sjakkentusiaster blitt velsignet med to litterære verker om sjakk. Mens Atle Grønns bok - "Sjakken eller livet", som er anmeldt på denne bloggen tidligere er en faktabasert, delvis sjølopplevd omgang med sjakklivet og som legger igjen et budskap om at sjakkspillere er som vanlige mennesker, bare med en felles fascinasjon for spillet, er denne boka en mer mollstemt sak der den knytter sterke tråder mellom, skal vi si livskriser og sjakken.
Hauges bok gir et inntrykk av å bygge på fakta, men er det ikke. Like snedig som Tolkien har han konstruert en fantasiverden, en fantasiverden som riktignok ligger så nær opp til virkeligheten at det er besnærende. Det er fort gjort å gå fem på.

Dette er ikke egentlig ei bok om sjakk, selv om du finner både diagram og trekksekvenser, men forfatteren bruker sjakken som kulisser dynket med kvasifakta om spillet for å fortelle om mennesker i kriser og nød, nederlag , ubalanse og galskap. Innimellom ligger det håp, et håp som oftest er knyttet til sjakkens vakrere sider.

Den første novellen er utgitt i en tidligere samling fra 2010 også med navnet Victor Tukmakovs siste vinter. Hva som er revidert i den vet jeg ikke da jeg ikke har lest første utgave.
Denne novellen er en slags fabel om fortelleren "jeg" som er en sentral person i en sjakklubb i Bergen (formann?) og en pjusket, avdanket russisk storspiller og trener som fortelleren får til å komme til Bergen for å forsterke laget i Vestlandsserien i sjakk. Denne begivenhet er i så måte nok inspirert av den gangen da Stavanger Sjakklubb  i en viktig opprykkskamp fikk med seg sitt sterkeste  medlem, nemlig  Magnus Carlsen, på første bord mot en forholdsvis sterk motstander og sikret opprykk.
Denne historien med Tukmakov er derimot bare dikning, rein fiksjon. Forfatteren bygger gjennom novellen opp en troverdig historie om denne Tukmakov underbygget og referert til sjakklige begivenheter. Poenet er imidlertid at disse sjakkhistoriske hendelsene er falske. Victor Tukmakov heter i virkeligheten Vladimir. Denne ekte V. Tukmakov er i dag en 70 årig, fremdeles aktiv spillende og skrivende sjakkspiller. Han har jevnt og trutt spilt sjakk gjennom hele sin karriere, han har ikke vært i konflikt med myndighetene, han er for øvrig ukrainer, ikke russer. Heller ikke har han vært forsvunnet fra offentligheten og plutselig dukket opp i Bergen, slik som en noe loslitt Bobby Fischer gjorde i Japan.
Kandidatfinalen oi 1981 som starter novellen på en noe dramatisk og spennende måte, fant aldri sted. Det året var det selve VM finalen som blei arrangert i Merano, Italia mellom Karpov og Kortchnoi. Denne Kortchnoi var en fighter, en rabulist, en kranglefant og en dissident. Han ble kalt grusomme Victor og har nok lånt navnet til bokens Tukmakov. Jeg trenger vel heller ikke nevne at dette 9. matchpartiet med diagrammet hvor Tukmakov ofret sin springer heller aldri har forekommet. Jo den "forrektige" Tukmakov har spilt flere partiet mot Beljavski, men ikke et på 69 trekk og heller ikke med denne stillingen.

Detaljene er altså for det meste "feika", men miljøet virker ekte nok og gjenkjennelig. Det at en drar helt til "Chess & Bridge" i Baker Street, London for å kjøpe bøker og sjakkutstyr i konkurranseformat med riktig kongestørrelse og bly i beina, det har jeg selv gjort før vi fikk en skikkelig butikk i Norge.
For mange virker det kanskje som et paradoks at sjakkbrikker og brett må være i en bestemt størrelse når de brukes i konkurranser. De er jo egentlig bare symboler på noe som foregår i hodet på spillerne. Bare en sjelden gang kan spilleren berøre de disse brikkene, nemlig hver gang han eller hun flytter eller hvis spilleren må rette på ei brikke som står skeivt på ruta ved samtidig si "j'adoube".
Men sånn er det, og ingen skal kunne skylde på feil størrelse på utstyret når en taper.

Det er fort gjort å røpe for mye av handlingene så jeg begir meg ikke inn på dem, men de handler om mennesker i det trivielle som søker etter det fullkomne, kanskje lykke. Men selv om du finner den, f.eks en slags Nirvanatilstand når du løser en komplisert, nesten umulig oppgave, så er det kanskje ikke nok. Blir det for mye, kan det tippe over. I siste novella har det allerede gått galt og man prøver å reparere. Zsusza, som også nevnes i første novelle som yngste datter av en ambisiøs ungarsk far er anbrakt blant hvite frakker og reimsenger. Det heile bygger på historien om en virkelig ungarsk familie, en ambisiøs far Laszlo Polgar og hans tre døtre Zsuzsa (den eldste i virkeligheten), Sofia og Judith som alle med nitidig trening og jerndisiplin ble veldig gode sjakkspillere. Judith ble verdens beste kvinnelige spiller og var til og med oppe blant topp 10 i åpen klasse. Men ingen av dem havna på asyl og lever tilsynelatende lykkelige,normale liv, Zsusza (Susan) nå også som ivrig sjakkblogger.

Disse novellene vil jeg karakterisere som artige, historiene kunne ha skjedd, framdriften er til tider spennende og noen ganger morsom.  Det jeg ikke liker med dem er koblingen sjakk og galskap som er konkret i den siste novellen og som ligger bak et sted også i de andre. Vi kjemper fremdeles en seig kamp mot visse myter og meninger i våre ikke-spillende omgivelser enten det gjelder påstander om ADHD, Asberger , "særing" eller rett og slett "rein galskap".
Å lese disse novellene uten omtanke kan lett gi næring til slike forestillinger, men leser en dem i et litt videre "syn" kan man se sjakken som et symbol på selve livet (og "åndelig virksomhet") og hvor galt det kan gå hvis en går for mye opp i bare deler av det.

Jeg tror i alle fall sjakkspillere og entusiaster vil ha glede av å lese boka. Det kan være at andre kan føle tematikken litt for sær, men den burde ikke være det-

Forfatteren får pluss for originalitet og for å ha bygget opp en nesten virkelig og en nesten overbevisende verden og jeg gir boken derfor

Terningkast 4.